Skilsmisse

Det er nå gått 6 mnd siden jeg flyttet fra eksen og i kampens hete var det jo en berg o dalbane av følelser. Mye i kroppen sa at dette skulle bli godt for den siste tiden av forholdet var jo ikke bra, av flere årsaker, men sum a sumarum så hadde vi det ikke spesielt bra sammen. Vi var som 2 voksne venner som bodde sammen.

Men jeg merker mere til det nå, for nå har den perioden hvor "å, det bare er så deilig å være singel" følelsen har godt over og den ellers så grå hverdagen kom og beit meg bak. Jeg sitter stadig og diskuterer med meg selv for jeg klarer ikke å få gjort meg opp en mening på om jeg savner eksen eller om jeg tryggheten og tilgjengeligheten med å ha eksen. Jeg stadig tenker og undrer på om ting viller vært bedre hvis vi fortsatt hadde bodd sammen, men alt dette er vanskelig når ingen vil forandre seg. Jeg for min del kan og er villig til å forandre en del ting jeg gjør jeg, men jeg vet ikke om eksen er villig til det, og for det andre så vet jeg ikke om det vil forandre noe det heller. Og tanken på å flytte sammen igjen og fra hverandre er enda være.

Så man får vel slå seg til ro med at de feilene jeg gjorde i forrige forhold, får ihvertfall ikke gjenta seg i det nye, så kansje man finner den rette i neste forsøk. Jeg har ihvertfall bestemt meg for at så lenge det er håp i sinnet, er det forsatt store muligheter for å finne noen man faktisk kan dele livet med, for det er ikke meningen å være singel, ihvertfall ikke for meg.

This entry was posted in alene, familie, singel, skilsmisse, venner.