Det å være foreldre i vår tid...

Det å være foreldre i vår tid nå er en helt annen urfordring enn våre foreldres. Jeg tror overhodet ikke det var vanskeligere, for noe som gjør det lettere nå er jo økonomien, men det som er den store utfordringen er jo det at dagens par knapt nok gidder å "fighte" for forholdet. Selvrealiseringen er så enorm at i enhver situasjon handler det til syvende å sist om deg selv. Du gjør det ene og alene for deg selv. Mange sier liksom pga av barna. Men det er bare en dårlig unnskyldning.

En annen ting som helt klart er annerledes nå en før er jo dette med at etter ett brudd ønsker man jo gjerne å møte noen igjen. Det i seg swlv å møte noen i vår alder er ikke så veldig utfordrende med alle de sosiale medier vi har idag og ikke minst kommunikasjonsformene man har. Utfordringen ligger der den dagen du møter noen andre som har barn. Alle vil jo sitt barn det beste og å få dette til å skli sammen er jo alltids en utfordring. Jeg har selv vært i en situasjon hvor eksen hadde barn fra før. Men det er klart ting var enklere fordi jeg ikke hadde barn selv. Da løser mye seg selv.

men det sprøeste er hvilken enorm ringvirkning dette fort kan gi. Bare se på mitt eget opplegg. Jeg er bundet til eksen og kommer meg i utgangspunktet ikke langt. For hun er jo knyttet til sin eks. Som igjen er knyttet til en annen eks. Jeg mener, jeg blir jo svimmel bare av å tenke på det.

Nei, jeg tror det enkleste er å bare ikke tenke på det, leve livet, ta dagene litt som i kommer. Og å gjøre det jeg er spesialist på. Ikke planlegge. Enjoy every moment, whatever the moment is

Read More

Velkommen til oslo.........min by

Ja, jeg er egentlig veldig stolt av byen min og veldig glad i å vise den frem. Spesielt ovenfor bergensere og trønderne. Merkelig nok en alltids lite rivalisering der. Men det er jo fint der og. Og rivaliseringen har jeg faktisk møtt fra alle byer, men det er heller kansje ikke så rart.
Det som faktisk irriterer meg litt med oslo, er at ovenfor meg, den vanlige mann i gaten. Ser det overhodet ikke ut som politiet bryr seg. Joda jeg har sett de der opptil flere ganger og noen ganger er det helt blåst. Da har jo selvfølgelig politiet akkurat vært der, men rett etter at de har dratt, er de narkomane tilbake. Jeg skjønner hvorfor de ønsker å være der, men det er dessverre ingen andre som ønsker de der. Og det mest tragiske er at dette er det første turistene møter når de kommer til vår vakre by. I tillegg så står de der og selger døden sin, hvor det daglig passerer barn, familie og ungdommer.
Hvorfor kan man ikke prøve å finne en løsning som gjør at de kan være andre steder hvor de ikke plager turistene og er ett rett og slett dårlig førsteinntrykk av Oslo. Jeg tror nok kansje politikerne gjør noe, men definitivt ikke nok.

Read More

Gidder jeg virkelig å trene igjen.

Ja vi prøver igjen, våren er kommet og da er vel på tide å si til seg selv at "ja nå skal jeg virkelig trene før sommeren, og få skikkelig mage og greier og greier." Joda tanken er grei den, og iveren er vel tilstede sånn littegrann iallefall. Vel, en ting er ihvertfall helt sikkert, utstyret må være i orden for å trene. Jeg har faktisk opptil flere ganger droppet trening fordi jeg enter er tom for strøm på telefonen, har glemt headset, eller pulsbelte. Ja dessverre så er terskelen for å droppe trening veldig lav hos meg for tiden.
Nå har jeg en Android telefon så da må jeg jo ha en løpe app, jeg må ha en styrketrenings-eller nå hva man kaller en slik app. I allefall så må jeg jo ha en slik app. Så er jo klærne tilpasset den treningen jeg skal, og jeg må jo si at gutter i løpe tights.....Jeg veit ikke jeg, jeg løper nå ihvertfall på slike steder hvor jeg er 100% sikker på at jeg ikke treffer noen.

For inntil noe uker siden hadde jeg også en Polar pulsklokke RX800 eller noe. Toppmodell og greier, for det var jo viktig for en som VIRKELIG skal trene.
Men så oppdaget jeg plutselig på nettet at det hadde kommet ett pulsbelte for den app'en jeg hadde på telefonen, og da tenkte jeg at, joda, så fortreffelig, da har jeg alt på telefonen. Og fungerer gjør den. Den måler den tungt andpustende kroppen etter kun å ha løpt 2,5 km og blinker Aerboic og anerobic om hverandre og jeg husker jo ikke hva hva som var hva, men dørganes sliten var jeg og hjertet kjentes ut som det skulle stikke av. Herregud å sliten jeg var, det føltes helt latterlig ut. jeg trodde virkelig ikke det var mulig å bli så sliten etter skarve 2,5 km. Målet for å nå 1 mil nå kjennes jo helt uendelig langt fremme, ja ja, nå husket jeg plutselig hvorfor jeg sluttet ifjor. Får hellt i meg noe drikke nå og se om jeg klarer å komme meg på bena igjen, for nå skal det TRENES.

Read More